Endelig fremme

Nå har vi endelig kommet oss på nett! Nå sitter vi ihvertfall fjorten mennesker her nede i "common room" ved hver vår PC og oppdaterer info..
Dette er en gjeng med forhodlsvis gale, men allikevel fantastisk koselige og særdeles likandes mennesker jeg skal bo sammen med de neste tre og en halv måned. Da jeg først kom tenkte jeg først "Hva i all verden er det jeg har meldt meg på?", men nå tenker jeg mer sånn "This is gonna be awesome!"
Jeg har vært en del trøtt, men det er fordi nå den første tiden er det ganske rolig og alle har litt jet-lag. Det er veldig mange her fra Sveits og Tyskland så en skulle tro det ble mye tysk prating, men alle er veldig flinke til å følge regelen om at vi bare får lov til å snakke engelsk. Men ett av jenterommene har bare sveitsere, så det blir nok litt tysk der inne, men det er jo greit, it's not like anyone's being left out since they all understand.. Jeg forstår jo litt når de glemmer seg, eller lurer på et ord de ikke kan eller husker på engelsk.
I går pakket vi inn julegaver. "Julegaver?! Det er jo mars nå!" tenker du kanskje, men Metro Ministries deler ut tusenvis av gaver hver jul så det er viktig å starte i god tid. Her får de inn donasjoner hele tiden så da er det like greit å pakke dem inn med en gang.
I dag tok vi T-banen - The Subway - inn til Manhattan og så tok vi ferja til Staten Island og så Frihetsgudinnen på veien. Det var en fin tur.
"Foreldrene" våre her på Metro heter Rod og Linda Tramontin, Mr. Rod and Miss Linda. Her er det mange regler vi må følge; det er veldig strengt, men nødvendig. I kveld tok Rod oss med opp på taket av "the center", som er navnet på det huset der vi bor. Vi får ikke gå opp dit på egen hånd, gjør vi det blir vi sendt hjem.
Jeg deler rom med fire andre jenter, og jeg tror vi venter en til siden det er en ledig seng. Og vi har tilfeldigvis fått det fineste rommet på hele etasjen, nylig renovert - denne sommeren.
Nå skal jeg ikke fortelle mer, jeg skriver mer senere.

klemklem