Ica-Lima-Ica

8Dagene i Ica var vidunderlige. Vi bodde hos Marcos bror Sergio, hans kone Maby og deres syv barn - seks gutter og til sist ei jente. Det er som sagt et annet klima i Ica, for det ligger i et ørkenområde. Vamrt om dagen, kanskje 25-26°C, men så fort sola forsvinner synker temperaturen fort ned ti grader og da er det viktig å ha tatt med seg varmt nok tøy. Temperaturforskjellene kan være ganske påkjennende hvis man ikke passer på.
På fredag morgen dro jeg og Marco tilbake til Lima mens Kaia ble igjen i Ica med sine fettere og kusine.
På lørdag dro jeg og Marco i bryllupet til Ernesto og Yokasta. Det var kjempefint og varte til langt på natt. De neste dagene farta vi rundt i byen og besøkte både den ene og andre av familie og venner og jeg har fått treffe masse nye mennesker. Jeg vet ikke om man kan få det jeg kaller for "sosial overdose", men jeg merker at det er vanskelig å få oversikt på alle sammen, hehe.
Jeg tar ikke så mange bilder som jeg skulle ønske, men det blir vel lite grann å vise frem når jeg kommer hjem.
Igjen sitter jeg på bussen på vei til Ica, Marco sover for han sto opp kjempetidlig i morges for å ordne noen ting som måtte ordnes mens jeg fikk sove lenge. Ettermiddagen har vært hektisk men fin, så jeg skjønner at han er sliten. Det er bra at jeg har sovet lengre i dag; for hva soving på bussen angår er jeg sjanseløs. Det trangt om benplassen og jeg får vondt hvis jeg sitter i ro for lenge. Men det er en moderne buss med filmvisning så jeg kjeder meg ikke, jeg har også tilstrekkelig med batteritid på mobilen og den er jo en betydelig underholdningsfaktor i seg selv. Jeg strekker litt på bena og skifter stilling jevnlig så denne turen går glatt 😊 Det er etter planen to timer igjen av turen, og de første tre har gått bra.

Klemklem

Onsdag 30.07

Nå har vi begitt oss ut på en 5 timer lang busstur til Ica som ligger lenger sør langs kysten. De siste par dagene i Lima har vi fortsatt å treffe familie og venner og inntrykkene er mange.

Det er mørkt. Jeg sitter ved midtgangen i bussen og kikker litt fremover. Da bremser den brått, og ut framfor bilen som kjører foran ser jeg en moto-taxi som ramler rundt. Alt gikk så fort, jeg ser en person som blir liggende på bakken og masse knust glass. Så svinger bussen til siden, kjører forbi og opp på veien og videre til Ica. Jeg ser mennesker som kommer løpende til for å hjelpe, så vi må bare fortsette.

Billettkontrolløren kalte meg "señora"(frue).. ser jeg så voksen(gammel) ut?
Klimaet i Ica er annerledes enn i Lima; tørrere og varmere, og det gleder jeg meg til. Det fuktige og kalde været i Lima har vært tøft for lungene, jeg har hatt en del vondt i brystkassa og håper det skal bli bedre med nytt klima.
De har et smart system her i forhold til bagasjen på bussen. Du får en billett som har samme nummer som billetten på kofferten din, vakta passer på at ingen jukser (han har ansvar for å prøve å huske hvem som hadde hvilken koffert) og så trenger du ikke være redd for at noen skal ta kofferten din.

Som det fremgår av overskriften var dette det jeg skulle publisere sist onsdag, men det har vært lite tilgang på Wi-Fi i det siste.

Perú

Oj oj oj for en tur!! I skrivende stund sitter vi på hotellrommet i Lima sentrum. Vi har akkurat spist frokost og gått en liten tur. Hotellet heter Hotel España og er helt magisk. I går sto vi opp ganske tidlig og besøkte nabolaget Marco bodde i i Lima. Vi besøkte noen naboer, gamle venner, kjempegode mennesker. Det er helt vidunderlig, menneskene er varme og jeg kan bare slappe av. Jeg trives veldig og vi har ikke engang møtt selve familien som bor i Ica. Gode utsikter.
Det er snart nasjonaldagen her, den 28. Juli, så vi var på et marked som ble kalt "Féria de la Peruanidad" ("peruanskhet-messen"). Vi kjøpe noen flotte sjal og et teppe av alpakka, Kaia kjøpte noen gensere og jeg kjøpte meg en lue.
Det er ganske kaldt her, ca 16°C, men det kjennes kaldere siden luften er veldig fuktig.
Om noen timer skal vi dra og spise sammen med Marcos fetter og hans familie.

Marco og Kaia hilser alle, vi koser oss masse!

Klemklem

¡Hola!

Heisann, da var vi ankommet Madrid - det første stoppet på vår ferd til Peru.
Flyet landet i femtiden i går ettermiddag og vi ble hentet på flyplassen av Oscar. Oscar er en venn av Marco fra skoletiden i Peru. Vi dro og spiste litt mat og etterpå kjørte vi til hotellet.
I dag våknet vi friske og uthvilte, spiste frokost og litt senere kom Oscar og hentet oss igjen og kjørte oss til Majadahonda hvor vi er nå mens jeg skriver. Vi har vært og handlet mat og fått middag og snart skal vi ut for å bade i bassenget utenfor. Vi er på besøk hos noen flere venner fra Lima.
Når jeg husker det skal jeg forsøke å skrive mer, men nå ble det i hvert fall et lite innlegg.

Klemklem

Et lite drypp

Overskriften kan nesten tilsi regn, men jeg kan telle på en hånd hvor mange regndråper som har falt på meg.

Jeg vil bare fortelle at jeg har det bra. I dag er det lørdag, eller shabbat som det heter her, og da er man ikke pålagt å gjøre noe som helst. Jeg bruker disse dagene stort sett på matlaging.  Jeg eksperimenter med diverse kjente og ukjente matvarer og prøver meg frem og finner på nye ting. Noen ganger med mer hell enn andre. Man lærer så lenge man lever.

I morges dro jeg på kafé med to venninner og vi satt der en drøy time og koste oss og skravlet. Nå sitter jeg hjemme og spiser en mystisk blanding som jeg nok ikke kommer til å lage igjen.. men den er grei nok. Skolen begynner på mandag igjen og da har vi prøve. Vi har prøve ca hver uke, så vi er nødt til å følge med.

Jeg har nå tilbakelagt seks uker i Jerusalem,  og jeg har litt under ti uker igjen. Jeg trives, så tiden kommer til å gå fort og så er jeg plutselig hjemme igjen. I snøen. Her er det fremdeler oppunder 20 grader, men jeg ser at folk begynner å gå med jakke og støvler. Jeg bruker tskjorte og sandaler fremdeles.

Klemklem

Omsider

Her kommer omsider en ny oppdatering fra Jerusalem..

Det har vært tøft å komme inn i ting her, jeg har hatt hjemlengsel og tvilt på mitt valg da jeg bestemte meg for å begynne på bachelorgraden "Midtøstenstudier med Hebraisk", men nå begynner livet å komme inn i en rutine og jeg slapper av. Ikke det at jeg ikke lengter hjem, men nå går tiden fortere og jeg klaer å nyte tiden min her. Du vet hva de sier; "Borte bra - men hjemme best."

Jeg har undervisning tre dager i uken, mandag, onsdag og torsdag. All undervisningen foregår på hebraisk og jeg må konsentrere meg for å henge med. Vi har en del hjemmelekser og jeg har til nå vært flink til å gjøre dem. Det har jeg tenkt til å fortsette med. I begynnelsen syntes jeg det var for lett og vurderte muligheten for å flytte opp et nivå, men jeg bestemte meg for å bli på nivå "alef" og det er jeg glad for. Jeg lærer mer for hver dag som går.

Jeg bor i studentbyen som ligger ti minutters gange fra universitetet,  i hvert fall hvis jeg får følge mitt eget tempo. Jeg deler en leilighet med tre andre jenter. Vi har hvert vårt rom, og deler stue/kjøkken, to toaletter og et bad. (Vannet i dusjen lukter svømmehall.) De tre jeg deler med er Liv-Marita som jeg også har studert sammen med på Blindern siden i fjor høst,  Sona fra Armenia og Iris fra Hong Kong. Jeg har vært veldig heldig for vi er alle veldig ålreite jenter. Rommet til Iris fungerer også som bomberom; det er en ekstra jerndør utenfor døra hennes så vi kan sitte der i tilfelle noe skulle skje.

Det er ingen stor grunn til å være redd for at noen skulle finne på å bombe eller angripe Jerusalem, det har kun skjedd to ganger de siste 60 årene. Og hvis det skulle fortsette med samme hyppighet som til nå er det i hvert fall 15 år til neste gang.

Jeg har tenkt til å dele litt ymse "fun-facts" og bilder her på bloggen, så det er bare å følge med. Det kommer nok ikke nødvendigvis oppdateringer så altfor ofte,  men jeg skal se om jeg kansje får til noe en gang i uken, noen ganger oftere,  andre ganger sjeldnere. Jo sjeldnere oppdateringer, jo mer har jeg å gjøre på og fortere går tiden.

Som sagt: Borte bra, men hjemme best.  Men jeg får gjøre det meste ut av det mens jeg er her. 

Klemklem!! Hilsen Lillian

Lek og moro

Når jeg er i studentbyen må jeg gå til lekeplassen for å komme på internett siden vi ikke har noen tilkobling i leiligheten foreløpig. I går kveld da jeg satt der var det mange arabiske unger som lekte der, i hvert fall ti stykker, og etter hvert merket jeg at de hadde fått øye på meg og begynte å komme nærmere og nærmere. Jeg hørte på musikk og en av jentene satte seg ved siden av meg og tok en av øreproppene og hørte på musikken sammen med meg. Så lagde de et drama for meg: det var en lek der en av guttene liksom var død eller hardt skadet og lå helt stille på bakken med lukkede øyne og de andre sto rundt og gråt og flirte om hverandre og de liksom bønnfalt meg om å ringe sykehuset så han kunne få hjelp. Jeg ble litt brydd samtidig som jeg syntes det var ganske artig og en litt vel dramatisk lek for barn å leke. Jeg gav etter for presset og bestemte meg for å bli med på leken. Jeg løp over og klarte å vekke gutten til live (det var jo bare å kile ham litt) og da døde jo alle ungene for alle hadde visst lyst til å bli vekket opp.  De var vel alt fra fire til omtrent tolv år gamle. Etterpå døde jeg og de måtte vekke meg og vi hadde det kjempemoro! Det var ingen av de andre studentene rundt lekeplassen som ville være med, to av jentene praktisk talt løp avgårde og nesten rømte vekk da ungene prøvde å få dem med. Vel å merke var de veldig påtrengende og intense, men det kule med unger er at de er så ekte og ærlige. Etter at vi var ferdige med å leke og det var for kaldt til å være ute med så lite klær skilte vi lag. Noen av dem kunne litt engelsk så vi klarte å kommunisere litt og nå liker alle "Lilli" og de viste stor glede og takknemlighet og gav med masse vakre komplimenter og jeg fortalte at jeg skal bo her hundre dager til så vi kan leke igjen og igjen.

Det var så godt å slippe alle hemninger og bare leke og ha det moro uten å bry meg om hva de andre (veldig kjedelige) studentene syntes. Jeg skulle jo selvfølgelig ønske jeg kunne snakke arabisk, men det kan jeg ikke. Det gjorde jo for så vidt ikke noe, vi koste oss åkkesom.

Ellers kan jeg fortelle at jeg bare slapper mer og mer av og finner meg til rette. Hjemreisen min må jeg utsette til 22. Januar, istedenfor den 19: vi fant nemlig ut at vi har eksamen den dagen, men hva er vel tre dager fra eller til?

Her kommer litt ymse bilder fra her og der.