Et lite drypp

Overskriften kan nesten tilsi regn, men jeg kan telle på en hånd hvor mange regndråper som har falt på meg.

Jeg vil bare fortelle at jeg har det bra. I dag er det lørdag, eller shabbat som det heter her, og da er man ikke pålagt å gjøre noe som helst. Jeg bruker disse dagene stort sett på matlaging.  Jeg eksperimenter med diverse kjente og ukjente matvarer og prøver meg frem og finner på nye ting. Noen ganger med mer hell enn andre. Man lærer så lenge man lever.

I morges dro jeg på kafé med to venninner og vi satt der en drøy time og koste oss og skravlet. Nå sitter jeg hjemme og spiser en mystisk blanding som jeg nok ikke kommer til å lage igjen.. men den er grei nok. Skolen begynner på mandag igjen og da har vi prøve. Vi har prøve ca hver uke, så vi er nødt til å følge med.

Jeg har nå tilbakelagt seks uker i Jerusalem,  og jeg har litt under ti uker igjen. Jeg trives, så tiden kommer til å gå fort og så er jeg plutselig hjemme igjen. I snøen. Her er det fremdeler oppunder 20 grader, men jeg ser at folk begynner å gå med jakke og støvler. Jeg bruker tskjorte og sandaler fremdeles.

Klemklem

Omsider

Her kommer omsider en ny oppdatering fra Jerusalem..

Det har vært tøft å komme inn i ting her, jeg har hatt hjemlengsel og tvilt på mitt valg da jeg bestemte meg for å begynne på bachelorgraden "Midtøstenstudier med Hebraisk", men nå begynner livet å komme inn i en rutine og jeg slapper av. Ikke det at jeg ikke lengter hjem, men nå går tiden fortere og jeg klaer å nyte tiden min her. Du vet hva de sier; "Borte bra - men hjemme best."

Jeg har undervisning tre dager i uken, mandag, onsdag og torsdag. All undervisningen foregår på hebraisk og jeg må konsentrere meg for å henge med. Vi har en del hjemmelekser og jeg har til nå vært flink til å gjøre dem. Det har jeg tenkt til å fortsette med. I begynnelsen syntes jeg det var for lett og vurderte muligheten for å flytte opp et nivå, men jeg bestemte meg for å bli på nivå "alef" og det er jeg glad for. Jeg lærer mer for hver dag som går.

Jeg bor i studentbyen som ligger ti minutters gange fra universitetet,  i hvert fall hvis jeg får følge mitt eget tempo. Jeg deler en leilighet med tre andre jenter. Vi har hvert vårt rom, og deler stue/kjøkken, to toaletter og et bad. (Vannet i dusjen lukter svømmehall.) De tre jeg deler med er Liv-Marita som jeg også har studert sammen med på Blindern siden i fjor høst,  Sona fra Armenia og Iris fra Hong Kong. Jeg har vært veldig heldig for vi er alle veldig ålreite jenter. Rommet til Iris fungerer også som bomberom; det er en ekstra jerndør utenfor døra hennes så vi kan sitte der i tilfelle noe skulle skje.

Det er ingen stor grunn til å være redd for at noen skulle finne på å bombe eller angripe Jerusalem, det har kun skjedd to ganger de siste 60 årene. Og hvis det skulle fortsette med samme hyppighet som til nå er det i hvert fall 15 år til neste gang.

Jeg har tenkt til å dele litt ymse "fun-facts" og bilder her på bloggen, så det er bare å følge med. Det kommer nok ikke nødvendigvis oppdateringer så altfor ofte,  men jeg skal se om jeg kansje får til noe en gang i uken, noen ganger oftere,  andre ganger sjeldnere. Jo sjeldnere oppdateringer, jo mer har jeg å gjøre på og fortere går tiden.

Som sagt: Borte bra, men hjemme best.  Men jeg får gjøre det meste ut av det mens jeg er her. 

Klemklem!! Hilsen Lillian

Lek og moro

Når jeg er i studentbyen må jeg gå til lekeplassen for å komme på internett siden vi ikke har noen tilkobling i leiligheten foreløpig. I går kveld da jeg satt der var det mange arabiske unger som lekte der, i hvert fall ti stykker, og etter hvert merket jeg at de hadde fått øye på meg og begynte å komme nærmere og nærmere. Jeg hørte på musikk og en av jentene satte seg ved siden av meg og tok en av øreproppene og hørte på musikken sammen med meg. Så lagde de et drama for meg: det var en lek der en av guttene liksom var død eller hardt skadet og lå helt stille på bakken med lukkede øyne og de andre sto rundt og gråt og flirte om hverandre og de liksom bønnfalt meg om å ringe sykehuset så han kunne få hjelp. Jeg ble litt brydd samtidig som jeg syntes det var ganske artig og en litt vel dramatisk lek for barn å leke. Jeg gav etter for presset og bestemte meg for å bli med på leken. Jeg løp over og klarte å vekke gutten til live (det var jo bare å kile ham litt) og da døde jo alle ungene for alle hadde visst lyst til å bli vekket opp.  De var vel alt fra fire til omtrent tolv år gamle. Etterpå døde jeg og de måtte vekke meg og vi hadde det kjempemoro! Det var ingen av de andre studentene rundt lekeplassen som ville være med, to av jentene praktisk talt løp avgårde og nesten rømte vekk da ungene prøvde å få dem med. Vel å merke var de veldig påtrengende og intense, men det kule med unger er at de er så ekte og ærlige. Etter at vi var ferdige med å leke og det var for kaldt til å være ute med så lite klær skilte vi lag. Noen av dem kunne litt engelsk så vi klarte å kommunisere litt og nå liker alle "Lilli" og de viste stor glede og takknemlighet og gav med masse vakre komplimenter og jeg fortalte at jeg skal bo her hundre dager til så vi kan leke igjen og igjen.

Det var så godt å slippe alle hemninger og bare leke og ha det moro uten å bry meg om hva de andre (veldig kjedelige) studentene syntes. Jeg skulle jo selvfølgelig ønske jeg kunne snakke arabisk, men det kan jeg ikke. Det gjorde jo for så vidt ikke noe, vi koste oss åkkesom.

Ellers kan jeg fortelle at jeg bare slapper mer og mer av og finner meg til rette. Hjemreisen min må jeg utsette til 22. Januar, istedenfor den 19: vi fant nemlig ut at vi har eksamen den dagen, men hva er vel tre dager fra eller til?

Her kommer litt ymse bilder fra her og der.

Hei igjen

Det er så mye å fortelle og så vanskelig å skrive det. Jeg har det ganske tøft, men for hver dag er noen ting som faller på plass. Jeg har hjemlengsel, men det skal jeg klare å leve med. Jeg kan illustrere det med en liten fortelling som illustrerer hvordan jeg ser dette:

Da jeg dusjet på tirsdag var det veldig kaldt vann i dusjen, i hvert fall så kaldt at jeg lurte på om det var verdt det. Jeg snudde bryteren til den andre siden, men da ble det enda verre. Jeg bestemte meg for å gjøre det jeg kom for å gjøre og bare bli ferdig med det. Jeg hadde ikke vannet på hele tiden, men da jeg var ferdig og skulle skylle meg var vannet plutselig deilig og varmt og jeg glemte nesten helt at det hadde vært ubehagelig.  Da kom jeg på at det er sånn det er for meg her: Jeg er her, det er mye som er ubehagelig og jeg har lurt på om det er verdt det, men jeg skal bli her og gjøre det jeg kom for å gjøre og det går bra til slutt.

Jeg kommer kanskje ikke på nett før mandag, men jeg lover å holde ut. Jeg har fått bolig og kjøpt skolebøker og alt som skal betales til nå er betalt.

Kjærlighet til alle fra Israel! 

שלום!

Nå er jeg i Israel

Vi ankom Jerusalem på søndag. Her er søndag den første dagen i uken, så fra nå av er søndag mandag men mandag er fremdeles mandag og det er greit, for på fredag er det helg. Vi bor akkurat nå i noe som kalles Bet Norvegia disse første dagene.
Jeg har vært ganske stresset og utafor i det siste, men nå begynner jeg å slappe av. I går gikk jeg og Liv-Marita lang tur og tuslet rundt i gamlebyen og besøkte en av gravene til Jesus. Det finnes to som man påstår er graven hans, men det er litt vanskelig å si hvilken i og med at han ikke er der mer.
I morgen skal vi til skolen for å registrere oss og få tildelt studentboliger, så det blir spennende å finne ut av.
Jeg har ikke fått meg noe israelsk telefonnummer foreløpig, men det skal jeg publisere her så fort jeg finner ut av hva slags ringeplan jeg skal ha. Jeg kan motta tekstmeldinger på mitt norske nummer men jeg får ikke svart på de, men jeg kan sende personlige e-poster til de som måtte ønske det. Bare send e-postadressen til min telefon.
Mer tror jeg ikke jeg skal skrive nå, men det kommer flere oppdateringer etter hvert. 

Klemklem

Snart hjemme

Nå er det siste dag i New York.  Jeg har vært i kirken og nå er jeg på the Center og slapper av før jeg drar til flyplassen.  Sees i morgen kjære Norge!!!

Overimorgen

Nå har jeg ikke skrevet på noen dager, men det er ikke fordi jeg ikke har gjort noe som helst. På mandag flyttet jeg til et hostel på Manhattan så jeg kunne gjøre litt mer som jeg ville. Det er et fint hostel, og kjempestort. Jeg har mitt eget rom og deler bad med alle de andre som bor i 12. etasje. Jeg har bare et lite vindu og det er ikke svære utsikten, men det gjør ikke noe for jeg tilbringer stort sett hele dagen utendørs. På tirsdag var jeg alene hele dagen og ble ganske ensom, men det gikk bra. På onsdag traff jeg en venninne som besøker samtidig som meg, og jeg ble også kjent med en annen kamerat av henne som også er i New York denne uka, og jeg tilbrakte dagen med dem. Først bare henne, så med begge to og til slutt bare ham. På kvelden dro jeg tilbake til hostellet og sov som et barn hele natten. I går, torsdag, var jeg alene igjen, men jeg hadde det kjempefint. I dag er det fredag og jeg har ikke så mye tid igjen i denne byen så jeg skal gjøre mine siste innkjøp. Tidligere i dag traff jeg Marcos kusine som bor i Queens og jeg spiste peruansk frokost med henne. Etterpå dro vi til et kjøpesenter og kjøpte noe greier før vi kjørte inn til Manhattan og hun viste meg rundt på Columbia University der hun jobber før hun skulle begynne på jobb. Nå er jeg tilbake på hostellet en tur før jeg reiser tilbake til kjøpesenteret for å gjøre akkurat det man pleier å gjøre på et kjøpesenter...

I overimorgen drar jeg hjem.

Bilder fra en mandag